Maria Puenchir (f. 1992) er en funkis- og urfolksaktivist adoptert fra Ecuador som studerer mobilitetspedagogikk, samisk kultur og samfunnskunnskap. Inga Márjá Utsi (f. 1994) studerer samisk språk og psykologi og jobber som brukertstyrt personlig assistent.
Rasisme og diskriminering er del av vår nåtid. Med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) kan flere sikre at framtiden er fri for undertrykkelse.
Sikkerhetsrisiko. Svak. Hjelpeløs.
Ordene er brukt til å definere funkiser. De står i grell kontrast til hvordan vi selv beskriver oss og våre håp og drømmer.
Personlig ytringsfrihet, politiske verv og retten til å demonstrere reguleres av statlige og kommunale vedtak, og er en videreføring av hvordan livene våre tradisjonelt har vært underlagt statlig kontroll og andres veldedighet.
Vi møtte motbør da funkisaktivister slo fast at livene vi ønsker å leve må være uavhengige av statlige bestemmelser, og at midlene som holder velferdsstaten i gang kan driftes på en bedre måte.
Sider ved identiteten min gjør at jeg ufrivillig lever hverdagen min i politisk kryssild mellom rasisme og diskriminering. Å være adoptert, brun i huden, funkis, same, skeiv og ikke-binær gjorde at enkelte gjorde voldelige forsøk på å tvinge meg til å være nordmann. Det ble nødvendig å konfrontere undertrykkingen med en visjon om en verden hvor alle kan ha et godt liv uten å måtte utradere deler av sine identiteter. Ellers er hverdagen min lik mange andre sin: jeg gleder meg til å være ferdig med eksamen, smiler når jeg møter folk jeg er glad i, og irriterer meg grenseløst over printere som ikke funker som de skal.
Jeg har ikke valgt et liv i kamp. Likevel har min bakgrunn og identitet ført ansvaret om å håndtere rasisme og diskriminering i mine hender. Å være flerminoritet kan være livsfarlig, og i mange deler av verden møtes deres ytringer med trusler trues for ytringene sine. Slik skal det ikke være, og derfor er det viktig for meg å være politisk aktiv. Mitt demokrati er et demokrati hvor undertrykking og urett skal nedkjempes til det gode for flest mulig. Din eksistens og meninger skal anerkjennes, høres og respekteres.
Undertrykkelse går blant annet ut på å redusere mennesker til objekt. Mot funkiser ser dette ut som behovsprøving og at livet reduseres til kun å leves i 25 av ukas 168 timer.
Det sies ofte at BPA er et «likestillingsverktøy» som skal sørge for bistand med hverdagslige behov slik at eksisterende maktforskjeller jevnes ut. Det snakkes mindre om at brukerstyrte personlige assistenter har egne meninger, livserfaringer og bakgrunn de bringer med seg på jobb. For å få et godt arbeidsmiljø og fritt hverdagsliv må assistent og arbeidsleder kommunisere sammen. Ikke på tross av bakgrunn, erfaringer og meninger, men som en del av et gjensidig samarbeid.
Samfunnsansvar går flere veier, og å delta i et demokrati krever samarbeid. Det er samarbeidet og den menneskelige relasjonen mellom assistent og arbeidsleder som gjør likestilling mulig. Dermed blir det å snakke om assistenter som verktøy feil.
I norsk sammenheng er frivillig arbeid og å avgi stemme på valgdagen to av hovedmåtene å engasjere seg på. Det er likevel ikke de eneste måtene å være samfunnsengasjert på. Hvilke ferdigheter som trengs og hvordan de utføres henger sammen med kultur og kontekst.
Jeg vil gjerne trekke fram kolonisering i denne sammenhengen. Kolonisering innebærer at en statsmakt systematisk utnytter andre for ressursene deres. Det kan være ressurser i form av land, folk sine tanker eller det å stille minoriteter i en underlegen posisjon. Når denne utnyttingen av ressurser forgår på et systematisk nivå, snakker man om kolonisering.
Nye arbeidsledere mottar opplæring. Denne opplæringen er mangelfull rundt tema som hva ens egen rolle i å videreføre rasisme og annen systematisk diskriminering er. Denne opplæringen tar ikke for seg temaer som hva ens egen rolle i å videreføre rasisme og annen systematisk diskriminering er, og er derfor mangelfull.
Opplæringen tar utgangspunkt i at arbeidsledere lærer at deres liv kan leves på bekostning av andre. Holdninger som «jeg trenger et par ekstra sett øyne», «et par armer og bein søkes for å få hverdagen til å gå opp», gjentas inntil assistentene reduseres til objekt uten grenser som arbeidsleder står fritt til å disponere.
Fordi funkisidentitet krever samarbeid med andre mennesker, må opplæringen av arbeidsledere også ta høyde for hvilke plikter vi har ovenfor våre ansatte. Livene våre er uvurderlige, men vår autonomi må ikke utføres på en slik måte at andres menneskeverd gjøres ugyldig. Et demokrati handler om et samfunn, og et samfunn handler om forhandlinger mellom mine og dine grenser.
En samfunnsaktiv person reiser gjerne en del. Mellom hjem, jobb og fritidsaktiviteter, studier, og frivillig arbeid. En person uten assistansebehov kan velge å reise på ukurante tidspunkt, mens skal funkiser med behov for assistanse velge å gjøre det samme, må den ansatte kompenseres godt. I en ideell BPA-ordning ville man sørget for at assistenter blir kompensert under hele arbeidsreisen hver gang de foretar sammen med arbeidslederne. Det finnes løsninger på situasjoner hvor arbeidsledere ikke har direkte assistansebehov, men behov for assistentens tilstedeværelse i tilfelle noe skulle oppstå. I slike tilfeller kan ordninger som «hvilende vakt» benyttes, men kan dette overføres til for eksempel 5 timers flyturer hvor arbeidsleder ikke har direkte assistansebehov?
Hvordan håndterer arbeidsledere med små vedtak slike problemstillinger? Er det vanlig at assistenten får «fri» under en flyvning? Vedtaksstørrelse, opplæring og kjennskap til plikter og rettigheter påvirker forhandlinger om reiseavtaler. En sammenlikning med andre arbeidsplasser gir mening her: hvordan ville en butikkansatt stilt seg til å bli bedt om å ta seg «fri», men fortsatt være tilgjengelig på pauserommet i 5 timer uten kompensasjon? Få ville gått med på slike arbeidsvilkår i butikkbransjen, dermed kan heller ikke dette være godta at arbeidsledernes vedtaksstørrelse overgår assistentenes rettigheter. For å unngå utnyttelse av assistentene, er det derfor viktig at arbeidsledere stiller krav til at assistentene får gode lønnsvilkår.
Den statlige kontrollen som utøves mot funkiser er lukrativt. Ved å hindre personlig ytringsfrihet, politiske verv og retten til å demonstrere holdes kostnadene til assistanse og andre helsetjenester forutsigbare. At funkiser utøver plikter og rettigheter er uforutsigbart og medfører radikale endringer i velferdsstatens oppbygning og finansiering av assistanseordningen.
Å utforske hvorvidt man selv opprettholder undertrykkende strukturer når man selv er offer for de samme strukturene, er ingen lett oppgave. Å opparbeide ledelsesferdighetene som kreves for kommunikasjon og samarbeid på tross av skadelig undertrykking av sin egen stemme, sine tanker og selvstendighet, er et stort ansvar.
Vi har et ansvar for å sørge for at assistentene får gode lønnsvilkår og at vi ikke viderefører utnyttinga som har blitt utført mot oss. Bare på denne måten kan vi sørge for at fortidens undertrykkelse forblir i fortiden, og at vi i framtiden skaper et demokrati som ikke utraderer oss eller de som samarbeider med oss for vår likestilling.
Familien klarte lenge det meste på egen hånd, men da mor ble syk innså de at de behøvde mer hjelp. Med BPA lever Alexander, som har autisme og mild grad av Cerebral
Fredrik er en Stavanger-mann på 26 år, som innimellom liker å spise ute i Stavanger og Sandnes. Han benytter seg av elektrisk rullestol og BPA-assistent. Som rullestolbruker er han avhengig av at
I et koselig, rødt hus med utsikt mot fjorden bor Sam og Margaret med sine tre barn, alle barna med den sjeldne diagnosen Angelmans syndrom. Det er et kjærlig og lekent hjem,
