Vi blir født inn i denne verdenen uten noe forvarsel om hva som venter oss. Ens første kommunikasjonsmåte er gråt, og rundt et-halvannet år går man over til verbale ord og korte setninger. Da jeg ble født, var jeg død. Legene fikk liv i meg igjen, og etter 7-8 dager på sykehuset, deriblant de første dagene tilbragt i en kuvøse, ble jeg skrevet ut ifra sykehuset som frisk. Det var ikke før jeg nesten var blitt ett år, at jeg fikk diagnosen Cerebral Parese.
Jeg har aldri hatt noe ønske om å gjøre noe annet enn mine jevnaldrende. Opp gjennom oppveksten føler jeg at jeg, spesielt med gode venner, har vært med på det meste, uten at det har blitt gjort så mye spesiell tilrettelegging for å få det til. Jeg har ønsket å klare ting selv, og det gjør jeg fortsatt.
Men i kulissene har det alltid vært en person, beredt til å hjelpe til. Da jeg ble eldre, forsto jeg at jeg trengte mer hjelp enn andre, og etter hvert ble denne hjelpen i form av en personlig assistent.
« Vi blir født inn i denne verdenen uten noe forvarsel om hva som venter oss. »
Selv om jeg nå har BPA, ønsker jeg å klare ting selv, og jeg vil ikke bli sett på som en som trenger hjelp. Så da en venninne som er veldig lik meg, både med ambisjoner, vilje, og i funksjon, introduserte meg for RaceRunning i 2013, så jeg at dette var en idrett jeg kunne bruke min egen kropp til å utføre selv. Året etter ble jeg med henne til Danmark hvor jeg fikk låne en løpesykkel som ble tilpasset meg. Her trente vi 3 dager i strekk, og avsluttet med 2-dagers konkurranser. Jeg ble bitt av RaceRunning-basillen. Nå er jeg en parautøver innen idretten RaceRunning.
Innen enhver idrett må hardt arbeid legges inn for å oppnå resultater. Ved hjelp av BPA-assistenter trener jeg aktivt. De er med meg på friidrettsbanen hvor jeg får hjelp til å komme opp i løpesykkelen, bytte sko, ta tider, stille sete, stille styre, pumpe dekk (de blir litt mekanikere også) ++.
Selv om jeg driver hovedsakelig med RaceRunning, har jeg også økter med styrketrening, og det er ingen kjære mor her.
Da trener jeg blant annet med strikk, tar liggende knebøy, tar situps med ball og bøyer ben med motstand fra assistenten.
Assistentene er også med meg på gang- og sykkelstier når jeg trener til maraton, og er med meg når jeg deltar på maraton. Uten assistentene kunne jeg ikke trent så mye som jeg gjør. Kroppen min føles mye bedre ut etter en treningsøkt, – jeg føler jeg har mindre spasmer og mer kontroll over kroppen min.
« Selv om jeg nå har BPA, ønsker jeg å klare ting selv, og jeg vil ikke bli sett på som en som trenger hjelp. »
