Er det riktig at økonomi og manglende kunnskap om BPA skal avgjøre funksjonshemmedes mulighet til å leve likestilte liv?
Det er ikke lenge siden vi gikk i tog for kvinners rettigheter og gratulerte hverandre med dagen 8 mars. For ja, kvinners rettigheter fortsetter å være viktig å kjempe frem, og har vært på agendaen en stund.
Det har vært behov for et særskilt menneskerettighetsvern for kvinner, slik det også har vært for barn. Resultatet er FNs kvinnekonvensjon og barnekonvensjon, som begge er inkorporert i norsk lov.
Det finnes også en konvensjon for funksjonshemmede (CRPD), men politikere stemte utrolig nok ned å inkorporere den i den norske menneskerettighetsloven. Hva så med funksjonshemmedes rettigheter? Er det greit å bli diskriminert fordi du sitter i rullestol eller er blind?
Ord VS handling
Jeg tror ingen av politikerne vi har her til lands vil svare at dette er greit. I alle politiske debatter jeg både har deltatt i og lyttet til de siste snart 8 årene, så har alle partier, fra ytterste venstre til ytterste høyre, vært skjønt enig om at også funksjonshemmede skal kunne leve livene sine likestilt alle andre. Det er vel ingen sak som jeg har opplevd at det er så stor enighet om som dette.
For det er jo klart at det på ingen måte er politisk korrekt å si at en mener at funksjonshemmede skal bli diskriminert. Men vi vet også at politikere ofte bruker store ord når det debatteres, og at handling og praksis ofte ikke henger sammen med disse ordene når debatten er over.
Dessverre later det til at mange mangler kunnskap rundt funksjonshemmede, deres rettigheter og potensial. På kommunenivå må man evne å se funksjonshemmede som bidragsytere og ikke ensidig som utgiftsposter når budsjettet skal bestemmes.
Aina Hatletvedt er kvalitet og utviklingsleder i Prima Assistanse. Hun brenner sterkt for likestilling og motiveres stort av den friheten BPA gir funksjonshemmede til å leve – slik de ønsker.
Et likestillingsverktøy, ikke en luksustjeneste
Regjeringen sier at BPA (Brukerstyrt personlig assistanse) skal være et likestillingsverktøy for funksjonshemmede, men praksisen ute i kommunene samsvarer veldig ofte ikke med dette. Skal man se på det som nettopp et likestillingsverktøy og ikke en hjemmesyketjeneste, så må man ta på seg noen andre briller for å utregne timer.
For er det virkelig en «luksustjeneste» at funksjonshemmede skal få kommet seg på butikken for å kunne handle mat eller klær? Eller er det greit å få beskjed om at middagen må kjøpes inn via hjemlevering, og helst være av typen som kan varmes i mikrobølgeovnen på 3 minutt når hjemmesykepleien raskt svipper innom? Skal funksjonshemmede få ha fritidsinteresser, kunne trene eller være politisk aktive?
Da kan det hende at en trenger mer assistanse enn 11 timer og 25 minutt i uka om en også skal rekke å få assistanse til å ta seg en dusj eller kunne være med i bursdagsselskapet til en nær venn - noe som er en selvfølge for både kvinner, menn og barn her i landet, og som det ikke har vært behov for en kamp for å få rett til å kunne gjøre.
Til høsten er det valg. Men hvem kan love at mangel på kunnskap ute i kommunene om BPA som et likestillingsverktøy, eller en skrantende kommuneøkonomi ikke skal være til hinder for at funksjonshemmede blir likestilt her i landet?
