Fordommer, antagelser og forventninger bygger mange ganger på kunnskap som er lært, men ikke erfart. Det er i allefall min oppfatning. For å være ærlig, hadde jeg aldri trodd at et liv i rullestol skulle være levelig for min del. Likevel sitter jeg her og har det bra med både hus, høgskoleutdanning og jobb. Når det er sagt, må det nevnes at det ikke har vært et sololøp! Venner, familie og brukerstyrte assistenter (BPA) har gjort dørstokken mindre, gitt lys når det er mørkt, fjernet fordommene, og vist at livet i rullestol ikke er kroken på døra.
Så hvordan øker man kunnskapen til alle de som ikke vet hvordan det er å leve med hjul, dårlig motorikk eller annen funksjonshemning? En ting er sikkert, og det er at det hjelper om man kan utsette de som bestemmer for erfaringsbasert kunnskap. Spørsmålet som følger er da hvordan man kan tilrettelegge for formidling av slik kunnskap der det trengs?
Solen skinner, og Bergen viser seg fra sin vakreste side. Bybildet er gjort klart for sykkel-VM, og gjerder overalt gjør det å ferdes i rullestol til en enda større utfordring enn det fortauskanter og brostein alene byr på. Årsaken til at jeg snakker om denne byen er fordi Prima’s avdelingsleder i Bergen (Sandra Gillon) har utfordret Bergens varaordfører (KrF) – og nestleder i helse og sosialkomiteen (Marita Moltu) til å prøve seg i rullestol på bryggen. Marita Moltu tok utfordringen på strak arm og møter oss på Olivia hvor vi spiser en lunsj sammen med Marius som er leder i LARS Hordaland. Både Marius og jeg har med oss en assistent, og snakker om hvilken betydning det har for oss å ha en BPA-ordning med tanke på friheten til å leve, jobbe, og være med venner og familie.
Vi avslutter møtet og lunsjen med utfordringen Sandra ga Marita. Noe skeptisk og nervøs for hva hun har begitt seg ut på setter Marita seg i stolen som vi har lånt fra spinalenheten på Haukeland. Fortauet langs den ikoniske bryggen i Bergen er full av hindringer som eksempelvis turister, brostein, ujevnheter, og fortauskanter. Allerede i det vi setter i gang må assistenten min hjelpe Marita, da det er utrolig upraktisk å ha en stor og tung veske i fanget når man skal rulle rullestol.
Vi fortsetter i sakte tempo langs mange av de populære restaurantene som bader i høstsolen. I det vi passerer litt brostein og konsentrer oss for fullt med å løse denne utfordringen, ringer mobiltelefonen til Marita. Assistenten min har allerede plukket den frem fra vesken, og leverer den til Marita. I løpet av 20 minutter har Marita vendt seg til, og skjønt hvor uvurderlig det er å ha med seg friske armer og bein. Ikke bare når man er inne og får hjelp til personlig stell, men også når man beveger seg utendørs. Marita og jeg har fått hjelp over flere fortauskanter, hjelp til å komme opp bakker og hjelp til å komme inn og ut av butikker med stor dørterskel.
Vi samles på en åpen plass for å avslutte utfordringen i det perfekte høstværet. Dersom jeg ikke hadde visst bedre, hadde jeg vært sikker på at jeg var på østlandet. En takknemlig varaordfører forteller entusiastisk om hvor lærerikt denne opplevelsen har vært.
“Bergen kommune skal være en kommune for alle, og da må vi bli bedre på BPA. Slik at de som trenger det, får det. ” – Marita Moltu
Vi avslutter med å snakke om hvor viktig det er at kommuner vurderer søknader likt, at BPA er et likestillingsverktøy, og at de som vurderer søknadene må få god opplæring i hvordan BPA gir frihet til å leve. En god BPA ordning gir positive ringvirkninger som muligheten til å spise det du ønsker, studere det du vil, jobbe, reise på turer, date, og i tillegg skape arbeidsplasser.
Lars Ivar Eilerås
BPA-Konsulent Prima Assistanse.
