Bruk av assistanseordning under grunnskole og utdanning
Innledning
For mange, både barn og voksne med nedsatt funksjonsevne, er Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) et viktig hjelpemiddel for både å sikre praktisk og personlig bistand, men også et meningsfylt og aktivt liv med deltakelse i samfunnet. Stortinget har, da de rettighetsfestet BPA som en kommunal omsorgstjeneste i 2015, kommet med en god definisjon på hva BPA er. Her defineres BPA som: «Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (personlig assistanse) på for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak om personlig assistanse angir, kan brukeren styre hva assistentene skal gjøre og til hvilke tider assistansen skal gis.»
En viktig del av barn og unge sin mulighet til selvrealisering og utvikling er å følge det ordinære løpet for grunnskole og utdanning. Det er også veldig viktig for samfunnet at flest mulig gjennomfører grunnskole og høyere utdanning for å kvalifisere seg til videre arbeid. Dette er avgjørende for å bekjempe det voksende utenforskapet i Norge, hvor mange unge voksne med nedsatt funksjonsevne står utenfor arbeidslivet. I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på hvilke assistanseordninger som gjelder for grunnskole og utdanning.
Hva sier lovverket?
I praksis er utgangspunktet slik at timer til BPA ikke gis i den tid en person er i skole, utdanning eller i arbeid. Ved utarbeidelsen av BPA-bestemmelsen i lovverket kan vi ikke se at det noe sted i forarbeidene pbrl. § 2-1 d eller i forarbeidene til hol. § 3-2 nr. 6 bokstav b nevnes eksplisitt at timer som går med til den tid man er i skole, utdanning eller i arbeid skal eller ikke skal regnes med i vurderingen av BPA. De uttalelser som gis vedrørende problemstillingen fremhever at arbeid og utdanning er viktige mål med BPA-ordningen. Det følger av rundskrivet at for personer med behov for brukerstyrt personlig assistanse «betyr BPA mye for muligheten til yrkesdeltakelse, utdanning og et aktivt og selvstendig liv». Dette signaliserer klart at BPA er et hjelpemiddel som skal bidra til at funksjonshemmede både for deltatt i arbeid og på skole med studier. Senere uttales derimot at: «BPA tildeles normalt ikke for den tid tjenestemottakeren er i barnehage, på skole, arbeid mv».
Det oppstår her en motstrid mellom departementets uttalte mål for ordningen i forarbeidene og rundskrivet, og den naturlige språklige forståelse av bestemmelsen. Dette kan være med å forklare hvorfor kommunen tolker dette ulikt, ved at noen velger å legge vekt på departementets uttalelser og formål, mens andre holder seg mer strikt til lovverket. Selv om du som tjenestemottaker ikke har rett til å få BPA i skolen eller på jobb, kan kommunen dersom den finner det forsvarlig også tildele BPA for disse timene.
Hvilke assistanseordninger kan brukes i grunnskole og utdanning?
Timer til assistanse i skole, utdanning og arbeid er i dag plassert under andre instanser i kommunen eller staten. I skolen er assistansebehovet skoleetatens ansvar, hvor det stilles særlig krav til tilrettelegging og spesialundervisning. For mennesker som trenger assistanse til praktisk bistand under skolehverdagen er dette i utgangspunktet skolens ansvar, og løses gjennom at skolen tildeler en assistent.
I Meld. St. 18 (2010-2011) uttalte departementet at bruk av assistent kan være en del av tilpasningen skolen gjør for å legge til rette for at retten og plikten til opplæring skal kunne oppfylles. Utdanningsdirektoratet har i en tolkningsuttalelse fra 2017 uttalt at elever som har behov for praktisk bistand fra assistent for å kunne fungere i skolehverdagen, ikke bør måtte gå veien om sakkyndig vurdering og enkeltvedtak for å få hjelp og støtte. Det følger av retten og plikten til grunnskoleopplæring og retten til videregående opplæring at elever som har behov for det, får nødvendig bistand for at retten og plikten skal bli reell. Skolen har altså en generell omsorgsplikt hvor de plikter å gi praktisk bistand til de som trenger det.
Videre har enkelte så stort behov for tjenester mens de er på skolen, at det må settes inn et eller flere tiltak. Et avgjørende skille for om et tiltak er skolens ansvar eller faller inn under andre kommunale tjenester er om det er å regne som en del av oppfyllelsen av retten til opplæring etter opplæringsloven. For noen tilfeller vil for eksempel opplæring i dagligdagse aktiviteter, såkalte ADL-ferdigheter, være særlig aktuelt da dette er aktiviteter som ofte faller inn under praktisk bistand begrepet i BPA. Utdanningsdirektoratet skriver i sin tolkningsuttalelse at ADL-trening kan regnes som en del av opplæring når tiltaket har et pedagogisk siktemål. Videre uttaler de at elever med individuell opplæringsplan kan trenge ADL-trening for å nå fastsatte mål. Denne ADL-treningen kan dermed regnes som opplæring i opplæringslovens forstand, selv om aktiviteten kan inngå i helse- og omsorgstjenester i andre sammenhenger.
Høyere utdanning og arbeid
For høyere utdanning finnes ingen særlige assistanseordninger, annet enn en mentorordning gjennom NAV som både gjelder i arbeidslivet og for utdanning. Det er også mulig å søke NAV om stønad til opplæringstiltak etter folketrygdloven. Dette gjelder også for ekstra utgifter knyttet til folkehøyskole.
Videre kan man søke om funksjonsassistanse for å dekke assistansebehovet i arbeidstiden. Funksjonsassistanse er noe man får i tillegg til BPA og de to tjenestene utmåles slik at de tar hensyn til hverandre, og justeres ned dersom man får økning i den andre tjenesten.
Dette viser at det i dag er et lappeteppe av tjenester som er vanskelig tilgjengelig og som gjør at det blir mange forskjellige personer å forholde seg til. For visse grupper med nedsatt funksjonsevne er dette problematisk. Dette kan bøtes på med kommunens plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester og mellom fylkeskommune, stat og regionale helseforetak, jf. hol. § 3-4 første og andre ledd.
Hva inngår i BPA og hvem har rett på BPA?
Det følger av pasient og brukerrettighetsloven (pbrl.) § 2-1 d første ledd første punktum at den tjenesten som skal tilbys som BPA er «personlig assistanse» etter helse- og omsorgstjenesteloven (hol) § 3-2 første ledd nr. 6. bokstav b. Det følger her at kommunen skal tilby «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt». Det uttales i forarbeidene til bestemmelsen praktisk bistand omfatter «egenomsorg og personlig stell» og «hjemmehjelp og annen hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær m.v.»
Videre inngår «opplæring» i personlig assistanse. Opplæring tilsier at timer som tjenestemottaker trenger til innføring i bruk av ulike hjelpemidler og aktiviteter skal omfattes. Det uttales i forarbeidene at det vil omfatte «for eksempel opplæring i bruk av hjelpemidler og i dagliglivets aktiviteter i og utenfor boligen, avhengig av brukerens alder, kognitive og fysiske funksjonsevne m.v.». Hvordan timer til opplæring utmåles må dermed vurderes konkret ut fra den enkelte persons behov, og ikke generelt etter hvor lang tid en tenker at opplæring i enkelte hjelpemidler vil ta for en gjennomsnittlig person.
Den siste delen av personlig assistanse begrepet ble dermed «støttekontakt». Støttekontaktordningen må forstås slik at den åpner for at brukeren kan delta i aktiviteter og dagligdagse gjøremål utenfor hjemmet sammen med støttekontakten. I forarbeidene til hol. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b følger det at: Bistand til å delta i fritidsaktiviteter omfattes også. (…) Personlig assistanse kan også organiseres som bistand til organisert deltagelse i aktivitetsgrupper og individuelt tilrettelagt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon. Formålet er å hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid og samvær med andre.
Det er dermed det totale timeantallet av disse behovene som skal legge grunnlaget for om du har rett til BPA etter pbrl. § 2-1 d. For å ha rett til BPA må du ha et «stort og langvarig behov» for disse tjenestene. Et langvarig behov defineres slik at du må ha behov for tjenestene i over 2 år. Et stort behov defineres som et gjennomsnittlig ukes-behov på mer enn 32 timer. Dersom du har et behov på mellom 25-32 timer har du rett til BPA dersom dette ikke medfører vesentlig økte kostnader for kommunen. Selv om du ikke oppfyller disse vilkårene har kommunen en plikt etter helse og omsorgstjenesten til å vurdere om de allikevel bør tilby deg BPA.
