Barns rett til fritid og hvordan BPA kan dekke gapet for funksjonshemmede barn

For mange, både barn og voksne med nedsatt funksjonsevne, er Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) et viktig hjelpemiddel for både å sikre praktisk og personlig bistand, men også et meningsfylt og aktivt liv med deltakelse i samfunnet. Stortinget har, da de rettighetsfestet BPA som en kommunal omsorgstjeneste i 2015, kommet med en god definisjon på hva BPA er. Her defineres BPA som: «Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (personlig assistanse) på for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak om personlig assistanse angir, kan brukeren styre hva assistentene skal gjøre og til hvilke tider assistansen skal gis.» Det er i dag anerkjent at det er et voksende gap mellom barn og unge med og uten assistanse, særlig når det kommer til deltakelse i fritidsaktiviteter. En viktig del av likestillingsarbeidet i samfunnet er således å få med flere barn og unge med nedsatt funksjonsevne også i fritidsaktiviteter. Denne artikkelen skal forsøke å se på retten til fritid og retten til BPA, og se hvordan BPA kan være med å styrke gapet for funksjonshemmede barn.

Hva ligger i retten til fritid?

At barn og unge har en rett til fritid er i dag et anerkjent prinsipp, både rettslig og politisk. Det er slått fast i FNs barnekonvensjon artikkel 31 nr. 1 at:

«Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i

lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta

i kulturliv og kunstnerisk virksomhet.»

Et viktig moment i dette er at det skal tilpasset barnets alder. Retten til fritid er dermed ikke objektivt, men må tilpasses barnets alder og utvikling. Videre må også barn med nedsatt funksjonsevne sin rett til fritid vurderes i lys av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 7 nr. 1. Her følger det at:

«Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne kan nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter fullt ut og på lik linje med andre barn.»

Politisk har retten til en aktiv fritid for alle barn, stått særlig i fokus gjennom blant annet «fritidserklæringen» i 2016. Her gikk de store politiske og ideelle aktørene sammen om noen felles mål for hvordan en i felleskap skal gå frem for å fremme at alle barn minst skal delta jevnlig i én organisert fritidsaktivitet. Det er altså felleskapet i sin helhet som må være med å tilrettelegge for at barn får oppfylt sin rett til fritid. Familie, skole, idrettslag, politikere og andre organisasjoner må sammen tilrettelegge og ta sin del av ansvaret for at barn skal ha en rett til fritid.

Hvordan kan BPA være med å sikre barns rett til fritid og et aktivt og likestilt liv?

Den viktigste komponenten i BPA for å fremme retten til fritid og aktivt og likestilt liv, er dermed de timer man regner til støttekontakt. Det er viktig at kommunen tar hensyn til denne posten når den utmåler hvor stort assistansebehov en person har. Dersom kommunen kun medregner timer til praktisk bistand, vil en tjenestemottaker måtte bruke timer av dette for å få med BPA-assistenten på sine fritidsaktiviteter. Dette vil gå ut over barnets primære behov for stell og pleie og er således også negativt for personen som mottar assistanse.

En viktig del av retten til fritid er å kunne være med på faste, organiserte fritidsaktiviteter gjennom det lokale idrettslaget, speideren, 4H, Røde Kors eller andre frivillige organisasjoner. For alle barn er dette en av de viktigste arenaene for personlig utvikling og mestring. Her kan man utfolde seg innenfor sine interessefelt med likesinnede. Det er derfor avgjørende at også barn med et assistansebehov får timer til BPA også for slike aktiviteter når det trengs. Det kan ikke forventes at foreldre eller andre omsorgspersoner skal utgjøre all assistanse når et barn er i fritidsaktiviteter. Det er derfor viktig for retten til barns fritid at BPA utmåles til også slike formål.

En viktig del av et barns utvikling er å samhandle med andre jevnaldrende utenfor de faste rammer som skole og organisert aktivitet. Som slått fast i barnekonvensjonen, omhandler også retten til fritid retten til å leke. For mange barn der BPA er et aktuelt hjelpemiddel, vil det å ha en trygghetsperson å lene seg på, være avgjørende for både fysisk å kunne gjennomføre leking, men også å for å tørre å utfordre seg selv til å bli med andre jevnaldrende i leken. For å skape den trygghetsfølelsen er BPA et viktig hjelpemiddel da barnet selv, i samarbeid med foresatte, kan ansette assistenter og fastsette turnuser og arbeidsoppgaver. På denne måten skaper man en trygghet som er avgjørende for at barn og unge skal tørre å utfordre seg selv også utenfor de faste rammene.

Hva inngår i BPA og hvem har rett på BPA?

Det følger av pasient og brukerrettighetsloven (pbrl.) § 2-1 d første ledd første punktum at den tjenesten som skal tilbys som BPA er «personlig assistanse» etter helse- og omsorgstjenesteloven (hol) § 3-2 første ledd nr. 6. bokstav b. Det følger her at kommunen skal tilby «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt». Det uttales i forarbeidene til bestemmelsen praktisk bistand omfatter «egenomsorg og personlig stell» og «hjemmehjelp og annen hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær m.v.»

Videre inngår «opplæring» i personlig assistanse. Opplæring tilsier at timer som vedtakseier trenger til innføring i bruk av ulike hjelpemidler og aktiviteter skal omfattes. Det uttales i forarbeidene at det vil omfatte «for eksempel opplæring i bruk av hjelpemidler og i dagliglivets aktiviteter i og utenfor boligen, avhengig av brukerens alder, kognitive og fysiske funksjonsevne m.v.». Hvordan timer til opplæring utmåles, må dermed vurderes konkret ut fra den enkelte persons behov, og ikke generelt etter hvor lang tid en tenker at opplæring i enkelte hjelpemidler vil ta for en gjennomsnittlig person.

Den siste delen av personlig assistanse-begrepet ble dermed «støttekontakt». Støttekontaktordningen må forstås slik at den åpner for at brukeren kan delta i aktiviteter og dagligdagse gjøremål utenfor hjemmet sammen med støttekontakten. I forarbeidene til hol. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b følger det at: Bistand til å delta i fritidsaktiviteter omfattes også. (…) Personlig assistanse kan også organiseres som bistand til organisert deltagelse i aktivitetsgrupper og individuelt tilrettelagt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon. Formålet er å hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid og samvær med andre.

Det er dermed det totale timeantallet av disse behovene som skal legge grunnlaget for om du har rett til BPA etter pbrl. § 2-1 d. For å ha rett til BPA må du ha et «stort og langvarig behov» for disse tjenestene. Et langvarig behov defineres slik at du må ha behov for tjenestene i over 2 år. Et stort behov defineres som et gjennomsnittlig ukes-behov på mer enn 32 timer. Dersom du har et behov på mellom 25-32 timer har du rett til BPA dersom dette ikke medfører vesentlig økte kostnader for kommunen. Selv om du ikke oppfyller disse vilkårene, har kommunen en plikt etter helse- og omsorgstjenesten til å vurdere om de allikevel bør tilby deg BPA.

Det må dermed forstås slik at en støttekontakts viktigste funksjon, er å fremme aktivitet og deltakelse i grupper og organisasjoner utenfor hjemmet. Det kan være alt fra uorganiserte aktiviteter som kino, teater eller konserter, eller på organiserte aktiviteter gjennom idrettslag, eller andre organisasjoner.