Mitt navn er Ørjan Brevik og jeg er en blid, positiv og aktiv kar på tretti år fra Mosvik i Trøndelag og lever med diagnosen Cerebral Parese, men det stopper ikke meg fra å leve livet til det fulleste. Jeg har varierte interesser som friluftsliv, jakt og fiske, mekking, trening og musikk.
Folk vil kanskje beskrive meg som en livsglad, spontan og småharry rocker fra bygda som er med på det meste. Med klesstil fra åttitallet, en viljestyrke av stål og et stort og varmt hjerte.
Jeg har hele livet vært glad i å være i aktivitet, og har både i barndommen og mitt voksne liv vært med på mye som i følge boka ikke skal være mulig for en med min kropp: Alt fra ATV-kjøring på bane til turer langt inn i villmarka. Dette har gjort at jeg har opparbeidet meg en sterk psyke og en mentalitet om at alt er mulig å gjennomføre på en eller annen måte. Denne innstillinga har også preget treninga mi i stor grad.
En annen viktig faktor i ei god treningsøkt er god musikk, og som den rockeren jeg er så er det ikke akkurat Spice Girls som dunker i headsettet. Heller noe gammel rock og metall. Jeg har alltid vært over gjennomsnittet interessert i musikk, og har fått åttitallsrocken inn med morsmelka.
Musikken har dessuten vært en mental rømningsvei for meg gjennom hele livet. Det å rømme vekk fra en problematisk og turbulent verden og inn i noe gammel Metallica, AC/DC, Motorhead eller annen hardtslående musikk, har vært en viktig overlevelsesfaktor for meg.
En annen måte å holde motivasjonen og pågangsmotet i live på har vært å sette meg mål som er ganske hårete, av og til på papiret umulig, for så å gjennomføre dem med glans. Som det å ta internasjonalt cup-gull i 60-meter i framerunning, eller det å bestå jegerprøve og delta på rådyrjakt.
Denne innstillinga til å sette seg hårete mål var også tilfellet da jeg og min BPA diskuterte treningsmål for 2026, en tidlig høstdag på gymmen. Det gikk et kaldt gufs nedover ryggen på meg da Skarnsundbrua dukket opp som et mulig mål. Jeg tenkte “Hadde det ikke vært kult å gå over den brua neste sommer?”.
Da jeg lekte litt mer med tanken fant jeg ut at “Fy faen.. Er det noen som er sprø nok til og faktisk gjennomføre det her, så er det jeg. Jaja, Da er det er jo bare å kjøre på!”
Brua har en gang vært verdens lengste skråkabelbru, og det sier litt om hvor majestetisk den er. I og med at brua også er forbindelsen mellom Mosvik, som ligger på Fosenhalvøya, og Inderøy med videre forbindelse til resten av Innherred, så har jeg kjørt over den den brua utallige ganger gjennom oppveksten og senere i mitt voksne liv.
Jeg har aldri noensinne tenkt tanken om at den brua skal jeg gå over for egen maskin. Men nå er tiden kommet for å motbevise andres fordommer og egensatte begrensninger. Den fjerde juni jeg skal jeg komme med tidenes “Fuck you!” til alle som ikke har hatt troa på funkisen i rullestol, og faktisk gå over den forbanna brua.
I tillegg går jeg fra Inderøy-sida og mot hjembygda Mosvik, noe som har stor betydning for min motivasjon. Mosvik og Inderøy ble slått sammen til én kommune i 2012, og siden den gang har mange av tilbudene på Mosvik-sida forsvunnet. Baktanken er å gå mot Mosvik for å vise at vi (mosbygg) er her, og vi ønsker at bygda vår skal fortsette å være et attraktivt sted å bo.
Jeg liker å sammenligne det å gå over Skarnsundbrua for meg, med at andre går på en fjelltopp. Skarnsundbrua er på en måte min fjelltopp. Det er samme påkjenning på kroppen, og samme gleden med å komme fram.
Den største utfordringen blir å holde en jevn og god flyt, og ikke brenne opp alt kruttet med en gang. Samtidig blir det en utfordring å holde motivasjonen oppe og hodet kaldt. Ja, jeg skal bli varm i toppen, men jeg kan ikke miste fokuset på primæroppgaven som er å holde spasmene unna og kroppen kontrollert. Jeg må fokusere på å sette den ene foten foran den andre, og ta meter for meter ett tusen ett hundre ganger.
Opptreninga i forkant av prosjektet har til nå pågått sida i fjor høst og vært knallhard. Akkurat som musikken som dunker i headsetet på trening. Selv om jeg trener hele kroppen, ligger fokuset per nå på bein- og kjernemuskulatur og gåteknikk. Det aller viktigste i oppkjøringsfasen er å holde seg skadefri. Trene hardt nok til å ha progresjon, uten å overdrive. Og det å ha en jevn og god flyt i treninga slik at man holder en stabil progresjonskurve.
Selv om jeg er en treningsglad kar som ikke gir meg så lett, er det ingen hemmelighet at jeg har hatt dager hvor jeg har tenkt “Hva i all verden er det jeg har stelt i stand nå?! Lille Ørjan skal gå over den store brua.” Men det går fort over, da den indre motivatoren kommer fram og ber meg slutte å syte og komme meg på trening. “Den brua skal gåes, samme faen!” Da er det bare å pakke bagen å komme seg avgårde.
Det ble desto viktigere og faktisk gjennomføre prosjektet da jeg en dag i januar tenkte at “Jeg må jo bruke denne muligheten til å gjøre noe bra for samfunnet.” Jeg har hele tiden hatt stor interesse av å inspirere, motivere og hjelpe andre. Alt fra engasjement i sosiale medier til å holde foredrag. Det å få vise at livet som funkis ikke er så verst, er noe jeg brenner for.
I tillegg til rock’n’roll er det en annen viktig ting jeg brenner for, nemlig arbeid mot mobbing og utenforskap. En organisasjon som kombinerer disse to på mesterlig vis er Metalheads Against Bullying, og da tanken om å gå til inntekt for dem dukket opp tok det ikke mange dagene før jeg satt i møte med sjefen for organisasjonen. Jeg opprettet deretter en spleis i forbindelse med prosjekt “Æ går læl” til inntekt for MAB.
Metalheads Against Bullying er en organisasjon som ble stiftet i 2015 og jobber blant annet med forebygging og støtte i mobbesaker. Det å ha en organisasjon som består av folk som er likesinnet med tanke på både musikk, væremåte, holdninger og stil er veldig viktig for både meg og andre som ikke passer helt inn i firkanten. MAB har hatt rollen som den solide og gode storebroren for mange både unge og voksne, og backa dem opp i kampen mot mobbing og utenforskap.
Med en slik super gjeng med på laget, er det bare å hive på seg joggeskoa å gå! For nå er det i alle fall ikke motivasjon det står på!
Etter mange års erfaring med mobbing og utenforskap skal jeg i samarbeid med Metalheads Against Bullying ødelegge det bildet av meg som ble malt av mobbere og andre tidligere i livet. Både mobbing og det at folk ikke har hatt troa på meg, har gjort at jeg har fått en mye tykkere hud og et pågangsmot og en ståpåvilje uten sidestykke.
Dette ønsker jeg nå å bruke til at flere får hjelp, og at vi får et litt mer åpent og inkluderende samfunn, med færre fordommer og mindre mobbing.
Selv om det blir noen timer med melkesyre den 4. juni, gleder jeg meg som en unge til å stå på Mosvik-sida av brua med et vannvittig adrenalinkick og en lykkerus utav en annen verden. Da vet jeg at jeg har gjennomført prosjektet og bidratt til at samfunnet er blitt litt bedre.
Jeg håper også at dette kan være til inspirasjon for andre som sitter på en vill idé de har lyst til å gjennomføre. For det er bare å kjøre på! Man vet ikke om det går eller ikke før man har prøvd, og det er bedre å angre på noe man har gjort enn å angre på noe man ikke fikk gjort. Det er i hvert fall den innstillinga jeg lever etter.
Jeg har opprettet en Spleis til inntekt for Metalheads Against Bullying. Her kan du støtte prosjektet og bidra i kampen mot mobbing og utenforskap.
Støtt saken HER
Hos Prima Assistanse er sikkerhet og kompetanse en viktig del av hverdagen. Derfor arrangerer vi jevnlig kurs i førstehjelp og brannvern for alle våre ansatte – vanligvis flere ganger i året, med
Wings for Life World Run er ikke som andre løp. Her deltar mennesker over hele verden samtidig, og 100 % av startavgiften går direkte til forskning. Det spiller ingen rolle om du
Leo Aleksander Enerstvendt har reist verden rundt på tross av at han sitter i elektrisk rullestol. Sammen med sine BPA assistenter har han virkelig opplevd verden og nå deler han sine erfaringer
