
Æ GÅR LÆL – et prosjekt mot mobbing
Ørjan Brevik (30) fra Mosvik lar seg ikke stoppe av diagnosen cerebral parese. Med prosjektet «Æ går læl» har han satt seg et hårete mål: å gå over Skarnsundbrua den 4 juni
Mitt navn er Leo Aleksander Enerstvedt, og jeg fyller 24 år i mai. Jeg lever med cerebral parese (CP) og har hatt BPA siden jeg var ti år gammel. Reising har alltid vært en stor del av livet mitt, og gjennom oppveksten har min far og mine BPA-assistenter bidratt til at jeg har fått oppleve verden på lik linje med andre. Jeg har til nå besøkt over 20 land, inkludert land som Australia, Vietnam, Thailand, Dubai, Karibia og USA. Uten assistentene mine kunne jeg aldri reist så mye rundt i verden som jeg har fått gjort, mine BPA-assistenter er uvurderlige for meg.
All min reiseerfaring har gitt meg mye kunnskap over alt man må tenke og holde oversikt over når man reiser med en elektrisk rullestol. Derfor har jeg lyst å dele mine erfaringer, tips og triks, som jeg tror mange vil få nytte av hvis dere også skal reise med en elektrisk rullestol.






Å reise med en elektrisk rullestol på 190 kg krever omfattende planlegging og tålmodighet. Det samme gjelder også en manuell rullestol og min nyligste reise til Australia og Vietnam illustrerer hvorfor. Allerede ved utreise fra Gardermoen oppsto komplikasjoner da bakkemannskapets truck til nye fly ikke klarte å løfte vekten av en elektrisk rullestol inn på flyet. Dette resulterte i et døgn med forsinkelse og behov for ombooking til et eldre fly der de kunne bruke en eldre truck med kapasitet.
I Ho Chi Minh-byen (HCM) i Vietnam møtte vi også byråkratiske hindringer. Flyplassen var i utgangspunktet skeptisk til å ta imot en så tung elektrisk stol, og det krevde seks måneders dialog via den vietnamesiske ambassaden før innreise ble godkjent. Under innsjekk for videre reise til Sydney tok prosessen 5 timer og involverte 20 personer, inkludert flyplassledelsen. Sikkerhetsskannerne var ikke dimensjonert for stolens vekt og stolen satt seg nesten fast. Fem personer måtte til for å løfte den inn. Skanneren kan ikke se gjennom motor og batteri, men heldigvis hadde vi med oss verktøy til å demontere deksel så de fikk tatt bilder av motor og batterier, som flyplassledelsen ville ha. Heldigvis kom vi oss av gårde til slutt.



Reisen ga et unikt innblikk i ulikhetene innen tilgjengelighet. I Sydney opplevde jeg for første gang en tilnærmet fullstendig universell utforming. Offentlig transport, som tog, t-bane, trikk, buss og ferger, var sømløst tilrettelagt med dedikerte plasser. På tog sto personell som klare med ramper ved hver stasjon. T-bane, trikk, buss og ferger kunne du kjøre rett inn. Denne graden av tilgjengelighet gjør at man som rullestolbruker kan navigere selvstendig uten å være avhengig av konstant bistand fra andre.


Basert på mine erfaringer er det noen forholdsregler som er avgjørende for en vellykket tur:
Til tross for at min elektriske stol har blitt demontert, sendt feil og utsatt for tøff behandling, er konklusjonen klar: verden er tilgjengelig så lenge man er forberedt på å løse problemene som oppstår. Ved å kombinere riktig utstyr, god planlegging og en solid BPA-ordning, finnes det få begrensninger for hvor man kan reise.




Ørjan Brevik (30) fra Mosvik lar seg ikke stoppe av diagnosen cerebral parese. Med prosjektet «Æ går læl» har han satt seg et hårete mål: å gå over Skarnsundbrua den 4 juni

Hos Prima Assistanse er sikkerhet og kompetanse en viktig del av hverdagen. Derfor arrangerer vi jevnlig kurs i førstehjelp og brannvern for alle våre ansatte – vanligvis flere ganger i året, med

Wings for Life World Run er ikke som andre løp. Her deltar mennesker over hele verden samtidig, og 100 % av startavgiften går direkte til forskning. Det spiller ingen rolle om du