Hva er egentlig brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

Fra tid til annen snakker jeg og assistentene mine om hva jobben deres som personlig assistenter går ut på sånn egentlig. Assistentene opplever ofte at deres venner og bekjente lurer på nettopp det. De svarer at de hjelper ei kvinne i rullestol med hverdagslige gjøremål. Da trekker vennene konklusjonen: «å ja, du passer på henne», hvorpå da assistenten rister oppgitt på hodet og sier: «hun er da ei voksen dame, hun trengs ikke å passes på». Deretter kommer de til meg og spør hva de skal si for at folk skal forstå. Jeg har som regel ikke et klart svar å gi. For hva er en personlig assistent? Hva gjør en personlig assistent? Hva er BPA? Disse spørsmålene skal jeg nå prøve å besvare i dette innlegget.

Grunnen til at dette er utfordrende å svare på er at en personlig assistent gjør så mye forskjellig, og én assistent gjør ikke nødvendigvis det samme som en annen assistent. Men for å starte i riktig ende: jeg er en kvinne på 25 år. Jeg har leilighet, bil, jobb og kjæreste. Jeg har også en nokså stor funksjonshemning som gjør at jeg verken kan gå eller bruke hendene noe særlig. Det er her assistentene kommer inn. De gjør det mine hender og føtter egentlig skulle gjort. Og hva gjør hender og føtter egentlig? De lager mat, de putter maten inn i munnen, de vasker opp, de dusjer kroppen, de ordner hår, de henter post, de åpner post, de tar bort sovegugg fra øyekrokene, de sminker ansikt, de kjører bil, de tørker i rumpa, de pusser sølv, de pusser tenner, de tar diskre opp bh-stroppene når de har falt ned fra skuldrene, de går turer, de er på ferie osv. osv. osv. Alt dette gjør andre med hender og føtter. Mine hender og føtter er ikke som alle andres, og dermed trenger jeg assistenter som kan erstatte disse. Nå er vi også kommet til mitt store poeng i dette innlegget: For hender og føtter tenker ikke, det er det hodet som gjør. Og siden mitt hode fungerer fint (i alle fall etter min mening) så kan jeg stå for tenkingen, og det selv om hendene og føttene som utfører handlingene er noen andre sine. I praksis betyr dette at jeg f.eks. ikke kan reparere bilen min. Det er kanskje på grunn av det manglende mannlige y-kromosomet, eller kanskje det har noe med manglende interesse å gjøre, ikke vet jeg. Men det jeg vet er at jeg ikke har hode til sånt. Dermed kan ikke assistentene gjøre dette fordi jeg rett og slett ikke har peiling på hva som skal gjøres i reparasjon av bil. Derfor er det kjæresten min som tar seg av den saken. Er det ikke derfor man har mannfolk’a?

Så over til det mer informative: jeg har en assistentstab på fem fastansatte assistenter og fem tilkallingsvikarer. Hvor mange assistenter man bør ha er avhengig av hvor mange timer man har vedtak på fra kommunen. Jeg utlyser stillinger selv, har intervju med aktuelle kandidater selv og ansetter assistenter selv. Det er jeg som arbeidsleder som har det daglige praktiske lederansvaret for mine assistenter. Dette betyr at det er jeg som bestemmer når de skal jobb, hvor de skal jobbe (hjemme hos meg, på jobben min, i svømmehallen, på fest etc), og hva de skal gjøre. Jeg setter opp en digital arbeidsplan som gjenspeiler sånn cirka de klokkeslettene jeg lever livet mitt etter. Det er to skift per dag, en dagvakt og en kveldsvakt. Men dette er bare hvordan jeg gjør det. En venn av meg som også har brukerstyrt personlig assistanse velger å gjøre det på en helt annen måte, fordi vi lever forskjellige liv, fordi hun vil bruke hendene og føttene til noe annet enn det jeg vil. BPA kan vi det, leve forskjellige liv.

Det er Prima Assistanse som leverandør av BPA som tar seg av lønn til assistentene, pensjon, rettigheter etc. Det er Prima som lærer meg opp til å bli en god arbeidsleder og som veileder meg dersom jeg har behov for det. Prima Assistanse er altså assistentenes arbeidsgiver og de kan kontakte Prima dersom de lurer på noe jeg ikke kan svare på eller hvis det er saker de ikke ønsker å ta opp med meg.

Men en definisjon av hva en personlig assistent er bør også inneholde noen tanker rundt hva en personlig assistent ikke er. Her finnes det også utallige måter å gjøre det på og utallige meninger å diskutere. Igjen kan jeg bare presentere den måten jeg velger, og for meg er en personlig assistent ikke en venn. En personlig assistent er ikke en person jeg deler personlige, dype samtaler med, er ikke en person jeg inviterer på fest. En personlig assistent er ikke en jeg inkluderer i samtaler med venner, kjæreste eller familie. En personlig assistent er ikke en jeg føler takknemlighet ovenfor, men en jeg kan si takk til hvis vedkommende har gjort noe hyggelig eller når hun/han har lagt inn en ekstra innsats. En personlig assistent er en god kollega, en jeg trives sammen med når vedkommende er på jobb. En personlig assistent er en jeg stoler på at gjør jobben sin slik personen er opplært til og er en jeg har respekt for. Verken mer eller mindre. Engang hadde jeg og en assistent en intern spøk pågående der vi forsøkte å liste opp alt det en personlig assistent er. Listen ble nokså lang etterhvert, men det jeg kan huske som sto på den var: kokk, frisør, syerske, sminkør, fotograf, stylist, maler og mange, mange flere. Dette er roller alle mennesker har i sin hverdag. Men det viktigste assistentene gjør i sin jobb er å assistere meg slik at jeg kan fylle de rollene som kreves av meg.

Med personlig assistanse har jeg mulighet til å være en hardt arbeidende arbeidstaker, en datter, en venn, en snill kjæreste, (en trollete kjæreste for den saks skyld som f.eks. ikke gidder å lage middag,) et nyttig samfunnsmedlem osv. osv. Med personlig assistanse kan jeg være alle disse rollene nettopp fordi jeg har noen ekstra par med hender og føtter som kan utføre det jeg tenker. Dette er personlig assistanse. Dette gjør en personlig assistent. Ble du noe klokere?