Jeg heter Tamarin og er en aktiv kvinne på 32år. Helt siden jeg var liten har jeg vært interessert i å finne en idrett jeg mestrer og liker. Jeg ble hele tiden fortalt at særlig ballsport var utfordrende med mine funksjonsvariasjoner og faren for å skade seg. Jeg godtok dette fordi jeg ikke viste om andre løsninger og aktiviteter som kunne tilpasses mine behov og utfordringer. Denne drømmen ble derfor lagt på hyllen når jeg gikk på ungdomsskolen.
Så hopper vi noen år frem.
I 2016 var jeg på treningsopphold på Sunnaas sykehus. De hadde ulike kveldsaktiviteter, blant annet bueskyting. Ettersom jeg ikke klarer å holde buen selv, hadde Sunnaas skaffet et genialt hjelpemiddel som jeg kunne bruke for å klare å skyte uten å holde vekten av buen selv. Jeg hadde absolutt ikke troen på at jeg kom til å verken klare det eller treffe, men etter noen omganger traff jeg skiven. Sjokket og gleden over å mestre det ble stor.
Jeg ble veldig glad og giret på å fortsette, men på den tiden var timingen dårlig og lysten for å fortsette ikke stor nok.
I April 2022 flyttet jeg tilbake til min hjemby Bergen. Da sa jeg til min mor at jeg ville finne en aktivitet og at bueskytingen på Sunnaas ikke var glemt.
Jeg kontaktet derfor klubber i nærheten av der jeg bor for å undersøke om de kunne tilby bueskyting med slikt stativ som jeg hadde prøvd tidligere. Etter litt research fant jeg Fana Bueskytterlag.
Jeg tok kontakt på mail og viste stativet som Sunnaas hadde og de synes dette var veldig interessant da de ikke hadde sett lignende. De inviterte meg opp på trening for å møte klubben og for å bli kjent med sporten. Da jeg kom på trening viste jeg bildet av stativet som ble brukt på Sunnaas. Det tok under fem minutter før treneren var i gang og hadde ideer til hvordan han skulle lage et lignende stativ. På under en måned var stativet ordnet og jeg var på min første trening for å teste. Sammen så vi på stativet for å sjekke om det trengtes justeringer. Veldig få justeringer skulle til og allerede før jul traff jeg min første blink.
I ettertid har jeg vært på både juleavslutning og faste treninger en gang i uken. Siden jeg foreløpig er den eneste i min klasse fikk jeg 1.plass og min aller første medalje i livet.
Klubben var veldig inkluderende, ivrig og positiv til ideen og utfordringen. Nå jobber også klubben med å få sertifisert en egen klasse i konkurranser for folk med Cerebral Parese.
Med på treningene har jeg alltid en BPA. I tillegg til å hjelpe meg med å komme meg ut døren og til bueskyting er jeg avhengig av en som kan hjelpe meg med å sette opp pilene underveis. Uten BPA hadde ikke dette vært en mulighet og jeg er spent på veien videre og hvor jeg er om et år.
