Da mamma ble alvorlig syk, bestemte familien seg for å søke om BPA til sønnen
Familien klarte lenge det meste på egen hånd, men da mor ble syk innså de at de behøvde mer hjelp. Med BPA lever Alexander, som har autisme og mild grad av Cerebral
Forestill deg at du går for å legge deg, i trygge omgivelser, med kamerater rundt deg på alle kanter. Du sovner – og så er det neste du husker en sykehusseng. Og du kan ikke bevege en muskel under brystet.
Det høres ut som et vondt mareritt, men for Lars Ivar Eilerås var det ikke noen drøm. Det skjedde. Han var 20 år gammel, på klassetur i Tsjekkia, og noe så harmløst som å sovne endret livet hans for alltid.
– Jeg husker jeg gikk opp alle trappene til fjerde etasje. Jeg husker jeg la meg, og vi var fire gutter som lå på det samme rommet. Neste gang jeg våknet så hadde det gått 16 dager, og jeg var på Ullevål sykehus, sier Eilerås.
Han hadde gått i søvne. Ut vinduet i fjerde etasje på pensjonatet i Tsjekkia, og 12 meter rett ned i asfalten. Han brakk nakken i fallet, men overlevde.
Da Eilerås våknet var han sikker på at han hadde skadet seg i en bilulykke.
I to dager lå Tønsberg-karen i sykehussenga i Oslo, uten å vite hva som hadde skjedd med ham.
Han drømte at dyna var så tung at han ikke klarte å reise seg opp. I en annen drøm var det en tung ryggsekk som gjorde at han ikke klarte å rikke seg. Men den vonde sannheten var lammelse fra brystet og ned.
– Jeg har alltid vært ulykkesfuglen i familien. Har det vært en stein å snuble i, så har jeg snubla i den, sier han.
Eldstemann i søskenflokken på fire forteller at han var høyt og lavt, og alltid i bevegelse før ulykken. Året før seilte han Atlanterhavet på tvers.
– Jeg sa til og med til familien min at hvis brekker jeg nakken, så må dere bare dra ut pluggen. Det passer ikke livet mitt. Det er ikke tull en gang, det er noe vi snakket om. Men så er det en kraft man ikke helt trodde man hadde. En stahet, og en vilje til å overleve.
Han var som han selv sier det «på toppen av livet» den skjebnesvangre maikvelden i 2007. Så hvordan lever man videre når livet slik du kjenner det blir snudd på hodet, bokstavelig talt, over natta?
For Eilerås ble løsningen noe så usannsynlig som rugby.
Det er vanskelig å forestille seg noe mer grusomt enn å bli lam i søvne, men Eilerås forteller at han klarte å holde motet oppe etter ulykken.
– Med en gang tenkte jeg: «Fader heller, jeg skal ikke bli lam». Jeg var bestemt på at jeg skulle trene og stå på, og gi full gass for å komme tilbake i hverdagen, sier han.
– Da jeg etter hvert skjønte at det var en varig greie, så var jeg litt på felgen. Det er ikke noen hemmelighet, men jeg tror det at jeg tillot meg å være lei meg, var en av suksessfaktorene til at jeg kom meg videre.
Dokumentaren «Odelsgutten» fulgte Eilerås de første årene etter ulykken, i rehabiliteringen på Sunnaas, i begynnelsen på rullestolrugbykarrieren, og gjennom prosessen for å ta over gården til foreldrene i Tønsberg.
Det ble aldri noen bonde av Eilerås, men han trives godt med kontorjobb for Prima Assistanse. Samtidig oppdaget han rullestolrugby på Sunnaas, noe som skulle bli helt avgjørende for fortsettelsen.
Idretten ga ham nemlig lysten til å komme videre.
– Selv om livet forandret seg, har jeg funnet glede på andre måter.
Det ropes så det ljomer i veggene i hallen, og det smeller brutalt i metall. Ballen fyker fra stol til stol over det gulbrune parkettgulvet. Eilerås har nummer ti på ryggen, og er playmakeren på laget.
– Det er mange som spør «hvordan tør dere?», men man sitter tryggere enn man gjør i den vanlige rullestolen til daglig. Det er likevel actionfylt, da man kan smelle til andre så hardt man bare vil. Man får tømt hodet på en unik måte, sier 31-åringen.
Han spiller for Oslo-laget Born to Run, som skal delta i NM i Stavanger denne uka. Der skal lag fra Trondheim, Skien, Bergen og Stavanger utfordre Eilerås sitt lag om norgesmestertittelen.
– I år blir det virkelig prestisje i NM. Vi har jobbet i mange år for å få til et skikkelig miljø, og det har aldri vært større enn det er akkurat nå. Jeg tror vi har det beste laget vi noen gang har stilt. Vi har mye rutine, og noen X-faktorer som gjør at vi kan ta de andre.
– Dere kan gå til topps?
– Ja, jeg spiller da hvert fall for å vinne.
De bulkete grå rullestolhjulene ser ut som godt brukte skjold fra middelalderen, og 31-åringen har full kontroll på maskineriet der han spinner elegant og bestemt rundt på gulvet.
Sverdet og rustningen mangler, men Eilerås går virkelig i krigen ute på parketten.
– Du har mulighet til å trøkke til for å få ut litt aggresjon. Det er en kombinasjon av fysikk og taktikk. Man må kunne behandle ball, rullestolen, og posisjonere seg samtidig. Og det viktigste er at du ikke klarer å vinne alene, man må spille som er lag, sier han.
Tønsberg-karen er også klar på at han ikke hadde vært der han er i dag, om det ikke hadde vært for rugbyen.
– Du får en fysisk styrke som hjelper deg i hverdagen. Samtidig har rugbymiljøet har gitt meg tryggheten til å klare andre ting i livet, som jeg kanskje ikke hadde funnet ut av ellers.
Han har nå spilt rullestolrugby i ti år, og er på det norske landslaget.
Og selv om rugbyen har hjulpet han utenfor banen, så er det bare én ting som betyr noe på banen.
– Det viktigste er å vinne. Jeg er et konkurransemenneske, og jeg tror det konkurranseinstinktet har skint gjennom både på og utenfor banen. Det å gi opp, og ikke skulle komme seg videre, det har vært ensbetydende med å tape. Man vinner ved å komme seg fremover, ved å sette nye mål, og nå de. Derfor er det viktig å være litt vinnerskalle, sier 31-åringen.
Vinnerskalle på banen, vinnerskalle i livet. Han gikk for å legge seg, men endte opp lam. En ufattelig skjebne, men likevel kjempet han seg tilbake til hverdagen. Ulykken har han for lengst lagt bak seg. Nå bærer turen til NM i Stavanger, og selv om et par rugbykamper kan virke ubetydelig i det store bildet, er det et symbol på at Eilerås aldri ga opp.
Han kom seg videre i livet.
– Jeg vil påstå at jeg har mer enn de aller fleste, egentlig. Både av oppturer, og mål som jeg har nådd. Så jeg må si at hverdagen er bra. Mye bedre enn fryktet.
Artikkelen er kopiert fra og med tillatelse av NRK. Se orginal her.
Familien klarte lenge det meste på egen hånd, men da mor ble syk innså de at de behøvde mer hjelp. Med BPA lever Alexander, som har autisme og mild grad av Cerebral
Fredrik er en Stavanger-mann på 26 år, som innimellom liker å spise ute i Stavanger og Sandnes. Han benytter seg av elektrisk rullestol og BPA-assistent. Som rullestolbruker er han avhengig av at
I et koselig, rødt hus med utsikt mot fjorden bor Sam og Margaret med sine tre barn, alle barna med den sjeldne diagnosen Angelmans syndrom. Det er et kjærlig og lekent hjem,